Alle av oss er verdige å spise de flotte tingene
En gang i tiden sendte en kokebokforfatter meg sin bok, Mom-A-Licious. Jeg sjekket ut litt av det, men kokte aldri noe fra det. Vi bodde i et hus midlertidig, så vel som kombinasjonen av det lille kjøkkenet, alderen til barna mine, søvnplanene sine, samt mangelen på parkeringsplasser i livet mitt i løpet av den tiden innebar at all snakk om matlaging, oppskrifter så vel som min helse og velvære generelt gikk i det ene øret så vel som ut det andre. Jeg var bare i ferd med å få energi. Gode tilbud med take-out var involvert. Jeg mistet mest sannsynlig boka innen tre dager etter å ha fått den.
Noe jeg sjekket ut i introduksjonen av Momalicious, har imidlertid fortsatt fast med meg. Forfatteren antok med rette at jeg holder meg frisk, sunn skaper for barna mine. Ja, kjøleskapet mitt så vel som fruktkurv er alltid fullt av strålende farget paprika, jordbær, bjørnebær, fuji -epler, samt gulrøtter. Jeg kjøper avokado hver uke.
“Men når jeg etter de tingene når jeg vil ha en matbit?” Hun krevde meg å spørre meg selv.
Nei. De er for barna.
Virkelig, det var det min underbevisste trodde prosessen var. Jeg var ikke engang bevisst på hvordan jeg behandlet meg selv før jeg sjekket ut (skummet) denne boken.
Deilig frukt er også for foreldre.
Jeg ser nå at dette er latterlig. Jeg har like rett til en skål full av blåbær som barna. Jeg kan kjøpe mye mer blåbær hvis vi går tom. Av en eller annen grunn kom ikke denne begrunnelsen naturlig for meg. Jeg fratok meg sunn mat siden jeg psykologisk hadde identifisert de tingene som for barna. To år etter å ha erkjent denne vanen, jobber jeg fortsatt med instinktet mitt for å ivareta stashen deres.
Tror noen at spesifikke dagligvarer er for barna? (Og jeg antyder ikke fiskete kjeks.)
